bipolar

Slipp gærningene løs

Bipolar av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

bipolarJeg har vært klin gærn, pling i bollen, og helt bæbu bæbu nå kommer sykebilen. Etter min mening er det mye livskunst å hente i å ha vært det. For min del handler det blant annet om at jeg har gått rundt i lang tid og trodd jeg har vært annerledes. Da jeg var på mitt sjukeste trodde jeg alle tittet på meg. Det å gå på bussen var et mareritt. For jeg trodde jeg skilte meg ut fra alle andre. Mitt eneste ønske da var å være normal. Være vanlig. Kunne gå ned en gate uten å tenke på om jeg gikk normalt slik som alle andre.

Men nå har jeg egentlig snakket om en senere fase av det syke. For sånn bipolaritet har artet seg for meg så ble jeg manisk først. Da trodde jeg at jeg var på vei til å bli kongen av verden. Jeg spilte i band da og trodde i fullt alvor at vi ved et knips kunne få konsert på de største arenaene i Oslo. Selv om jeg var voksen så var jeg egentlig i tankegangen en naiv unge. Og det er klart at en mandig 90-kilos fyr med skjegg, tatoveringer og den gang glattbarbert skalle kan virke skremmende når han har naiviteten og barnsligheten til en liten barneskoleelev i seg.

Men nå som jeg har opplevd begge de fasene kjenner jeg at det er det jeg opplevde da jeg ble oppfattet som mest gal jeg ønsker å ta med meg mest erfaringer videre fra. For etter å ha blitt det noen kaller normal igjen begynte jeg å savne galskapen i meg. Jeg tror de fleste mennesker har godt av å være i kontakt med nettopp det. For det er umulig å bli normal. For hva som er normalt for meg er ikke normalt for deg og omvendt. Og det du oppfatter som klin gærnt er kanskje noe helt annet enn jeg gjør.

Nå skal jeg ikke begynne med fjerndiagnostisering slik som endel Twitterdoktorer driver med. Men om man tar fram avisa så skriver de jo stadig om gærningene i blant oss. En som allerede i 13årsalderen begynte litt avvikende atferd slik jeg ser det er jo Magnus Carlsen. Om jeg trodde jeg var kongen av verden så har han i mange år vist unormal interesse for konger, dronninger og bønder på et brett. Og jeg skal ikke en gang gå inn på Therese Johaug som får seg til å gå opp den monsterbakken i den farta. Men det klingærne i de begge har jo gjort at de har fått det til da.

Man trenger ikke dra det så langt heller. Vår og sommer var den tiden jeg var mest redd for å bli manisk. For om sommeren hadde jeg, og har fortsatt en annen spontanitet i meg enn ellers. Og sånn er det med folk rundt meg også. Alle er litt gærnere om sommeren. Da kan de f.eks. dra på med spontane turer til Berlin, og finne på å begynne å prate med vilt fremmede mennesker bare fordi de ser hyggelige ut.

Men dette er det jeg definerer som galskap. Og ingen har patent på hva galskap er. Ikke jeg og andre som har papir på at vi er det. Heller ikke psykiatere, leger eller sykehuspersonell. Fjerndiagnostiserende eller ikke. Men jeg mener at det ville og gærne i oss alle stort sett er noe flott. Det er knalltøft å takle om det går over styr. Men jeg tror heller ingen har godt av hige etter det normale. Så nå er jeg så klin kokos at jeg midt på vinteren sier; Slipp gærningene løs! Det er vår!