God natt, debatt! (En gang taus, nå forsøksvis raus)

Bipolar av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

Etter at jeg sent i juli 2011 ble skrevet over på tvungen til frivillig paragraf måtte jeg ta et valg. Det valget kom sakte, men sikkert. Jeg måtte bestemme meg for å forsøke å like meg selv. Dette tok jeg videre til at for å like meg selv måtte jeg like andre rundt meg. Dette var et langt steg å gå fra depresjonen og angsten hvor jeg trodde at til og med min nærmeste familie ville meg vondt. Og det skjedde som nevnt så stille at jeg egentlig gjorde det valget helt ubevisst.

Nå trives jeg veldig godt med livet jeg har. Jeg jobber 80% som kundekonsulent i bank, og ellers med Bipolar Superstar-prosjektet. I tillegg har jeg et godt forhold til mine venner og familie. Jeg følte at jeg på en måte brøt tilliten til dem da jeg ble syk. Selvfølgelig er ikke det noe jeg kunne for selv. Men de måtte bli trygge på meg igjen etter at jeg gjorde mange rare ting (som å si opp jobben på rim.) Det å formidle hvordan jeg har gått denne veien har blitt noe jeg brenner for. Fordi det er noe jeg håper folk kan lære av, og fordi jeg merker det er bra for meg som menneske.

Noe av det som tok lengst tid var å tørre å snakke åpent offentlig om det jeg hadde vært igjennom. Da jeg endelig gjorde det fikk jeg en respons som kun var positiv. Jeg var redd for at navnet på prosjektet, og min da uferdige visjon skulle bli knust av janteloven. Men ut fra min erfaring virker det ikke som janteloven står like sterkt som før. Fordi dette var et så stort steg var jeg faktisk avhengig av positiv respons på det jeg gjorde for å fortsette med det.

Lenge før uttrykket raushet ble lansert bestemte jeg meg for at all min energi skulle rettes inn i positiv formidling av hva det mentale i oss mennesker kan være. Dette har jeg ikke alltid klart. Blant annet de gangene NRK har fokusert på drap i psykiatrien. Da brukte jeg noen dager hvor jeg kastet meg inn i debatten siden jeg var totalt uenig rikskanalens vinkling. Men jeg måtte gi meg etter et par dager. Jeg hadde mer å si, men jeg merket at det ikke var bra for meg om jeg lot dette ta overhånd.

En annen ting som har kommet litt av seg selv er at jeg kun vier oppmerksomhet til de menneskene jeg mener står for noe bra på sosiale medier. Ovenfor de kan jeg være overstrømmende og genuint positiv. Mens jeg forsøker å ikke gi oppmerksomhet til folk som starter en debatt som kan bli negativ. For ofte kommer de som velger å gå inn i den debatten med de argumentene jeg allikevel ville sagt. Jeg ser at dette kan være strategisk for prosjektet. Men den største grunnen til at det er strategisk er at jeg med et slikt fokus samler positiv energi som jeg kan bruke både ovenfor de jeg er glad i og ovenfor prosjektet. Det heter vel «Pick your battles». Og min aller viktigste kamp vil alltid være å ha nok energi til å leve hverdagslivet. Jeg ville sluttet med prosjektet i dag om jeg mente det gikk ut over det.

Jeg har også ofte tenkt at debattformen slik den gjøres bl.a. i tv nå har utspilt sin rolle. Jeg synes det er rart at det nå har blitt opprør mot formen for kommunikasjon som rausheten er.
Mens vi hver eneste gang det er valg tillater at politikere himler med øyene og latterligjør hverandre i beste sendetid. Og hvert menneske har 30 sekunder til å fortelle hva de brenner for og vier livet sitt til. Jeg sier ikke at et program om viktige verdier bare skal være raust. Men en kombinasjon av det rause og det kritiske hadde vært å foretrekke. I begynnelsen synes jeg raushet var et uvant uttrykk. Men jeg synes det formidler noe om jeg har forsøkt i flere år. Derfor var det godt å oppdage andre som brukte dette uttrykket. Og jeg synes at det er positivt med et motsvar til den typen retorikk vi har fått inn bl.a. via tv-skjermen rundt valgtider i årevis.

Så jeg sier kanskje ikke helt god natt til debatten. Men jeg takker all rausheten de siste årene for at jeg ikke har valgt tausheten. Legger med låten «Stjernene lyser» da jeg synes den formidler mye av den positiviteten jeg snakker om.