Vil du hoppe på hjertet mitt?

Bipolar, Bok av Stig Mass Andersen 4 Kommentarer

 

Boka mi har nå vært ute i offisielt ti dager. Så det som nå kommer er irrasjonelt. Men da jeg skrev boka tenkte jeg ofte på det å skrive den som at jeg tok ut hjertet mitt og la det på asfalten. Så kunne folk plukke det opp(hvis de likte boka) eller hoppe på det(hvis de ikke likte den). Men den gang tenkte jeg ikke på at det er et tredje alternativ. Det er at ingen ser hjertet. At alle bare går forbi det uten å ense at det er der. Oppmerksomhetssyke fyr tenker du nok nå. Eller jeg er ikke synsk så jeg vet ikke hva du tenker. Men det er klart dette handler om at jeg ønsker at historien jeg har laget skal sees.

Derfor er det en helt fantastisk og ganske rar tid akkurat nå. Jeg er så glad for at boka er ute. Og jeg kan ikke forvente at folk skal løpe for å få lest en bok av en debutant ingen har hørt om. Men da jeg var på debutantfestivalen i helga fikk jeg høre det fra alle jeg snakket med. Du er debutant, du må forvente å klare deg selv og du må ikke forvente å selge noe særlig. Det er etter dette at det siste alternativet jeg nevnte har begynt å lure i hodet mitt. Kanskje jeg har brukt to år på å skrive en historie folk egentlig er fullstendig likegyldige til? Kanskje ingen har lyst til å røre det hjertet jeg har lagt frem?

Jeg har blitt oppriktig glad i de to hovedpersonene i boka, Oliver og Elin. Da jeg selv var innlagt følte jeg meg ofte stemmeløs fordi jeg ikke engang turte å snakke høyt om hvordan jeg hadde det. Med Oliver har jeg forsøkt å gi en stemme til en av disse stemmeløse. Selv synes jeg humoren og magien i historien(om man kan si det om sin egen historie) skjer idet han møter Elin. Kjærlighetshistorien mellom dem viser på en måte at man har massevis å by på selv om man befinner seg på, eller forsøker å rømme fra, psykiatrisk avdeling. Og jeg har levd meg sånn inn i handlingen da jeg skrev boka at jeg faktisk har litt kjærlighetssorg fordi Elin ikke finnes i virkeligheten. Mange vil nok kanskje mene at alt jeg gjør for tiden er for å selge bøker. Men for egen del er ikke det det viktigste. Det viktigste er at noen løfter opp boka, og leser historien. Jeg brenner sånn for å få ut historien til disse to rare, fine, og gale personene som jeg har forsøkt å fortelle noe viktig sammen med.

Det er ingen tvil om at jeg har oddsen imot meg for at det skal skje. Da Jo Nesbø gav ut «Mere blod» hadde han nettopp en to timers lansering på VG-tv. Noe som er vel fortjent siden han har vært en hardtarbeidende forfatter i mange år. Ellers under bokhøsten kommer det massevis av gode bøker ut. I tillegg konkurrerer jeg med Netflix, kino, og ikke minst alle mulige hverdagsgjøremål. Og viktige saker i verden ellers som fortjener mye mer oppmerksomhet enn en liten bok. Men jeg velger likevel å stille spørsmålet: Vil du hoppe på eller ta opp hjertet mitt? Så håper jeg at historien klarer å røre ved ditt.