bipolar

En til å stole på igjen

Bipolar av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

For fire år siden kunne jeg ikke engang avtale en tur på kafé med sikkerhet. Det skjedde at jeg måtte avlyse. Selv om kaféen jeg hadde avtalt å møte noen på ved enkelte tilfeller bare lå 800 meter unna der jeg bor. Det føltes alltid som et nederlag de gangene jeg måtte gi tapt mot angsten. Og jeg følte at om jeg gjorde dette ofte ville jeg ende med å miste tilliten fra mine venner. Etterhvert klarte jeg å møte opp til avtalene. Siden kroppen var i fullstendig alarmberedskap varte ikke disse møtene lenge. Men det var en seier i seg selv at jeg begynte å holde de avtalene jeg satt. Det handlet mye om å lære meg å kjenne og ikke gape over for mye.

Da jeg startet Bipolar-prosjektet bestemte jeg meg for å ha det samme nøkterne målet: Jeg skulle holde alle avtaler jeg satte opp. Og både prosjektet og min egen utvikling begynner å ligne mer og mer på en suksesshistorie. Men fortsatt er det ikke noe sjekketriks å formidle at jeg er en Bipolar Superstar. For jeg møter rett som det er de samme fordommene som er på bipolar lidelse generelt når det kommer til det å finne seg noen. Selv om Bipolar Superstar er noe ganske annerledes enn det man forbinder med psykisk helse-feltet, og jeg har levd godt i mange år, vet som oftest ikke de jeg møter det. Og det kan være kjipt å merke, på en så privat arena, at de lar fordommene telle i sin vurdering av meg.

Men da betyr det så utrolig mye det jeg har fått lov til å være med på i dag. Jonas er,  som alle som har fulgt dette prosjektet en stund vet, en av mine aller beste kamerater og minst like viktig i Bipolar-prosjektet som jeg. Blant annet gjennom at vi ofte har øvd hos Jonas i Moss har jeg også blitt kjent med Merete, kona hans. I tillegg har den største ungen deres ofte fått lov til å være med på øvingene. Hun er allerede en datter av sin far, og glad i musikk. Jeg får lett kontakt med barn, og pleier å si at det er fordi jeg er like barnslige som dem. Dermed har hun og jeg blant annet puslet puslespill og plukket blomster da foreldrene trengte barnepass. Og hun har lært seg noen ord av sangene Jonas og jeg spiller.

Når da det yngste barnet kom til verden skjedde det som jeg setter så utrolig stor pris på. For da de skulle velge faddere ville Jonas og Merete ha meg som en av dem. Det finnes ikke så mye større tillitserklæring enn det. Det at de som har fulgt meg såpass nærme de siste årene velger det gjør meg nesten tom for ord. Ja, helt tom for ord er jeg jo ikke for jeg fant nok av dem til dette innlegget. Men direkte til foreldrene vil jeg si at jeg skal gjøre mitt beste for å gi gode verdier videre til den nydelige lille jenta deres. Musikken har dere allerede sikret med at Jonas lever og ånder for takt og toner. Men akkurat når det kommer til musikk er det vel viktig med ekstra sikring for at ungene blir musikalske. Der kan jeg komme inn. Også kan det være at det bipolare her slår positivt inn. For jeg skal forsøke å få fadderbarnet mitt til å se verden like fargerikt som jeg gjør. Tusen takk for tilliten fra en som ikke alltid har vært å regne som et sikkert kort.