Budskapet er fortsatt: Slutt med stigmatiseringen

Bipolar av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

Foto: En tur i Tøyenparken med familien var med på å påvirke at jeg valgte å ta ned videoen jeg postet i går. For jeg var ikke tilstede i øyeblikket, og stresset med hva de jeg gikk der sammen med ville tenke.

I begynnelsen av helga så jeg en debatt via NRK.no som nettopp hadde gått på TV. Jeg pleier å holde meg unna dem fordi jeg mener at politikere ofte er dårlige rollemodeller. De avbryter hverandre, himler med øynene, og er mer opptatt av å snakke om hva andre gjør feil enn om hva de får til selv. Den eneste årsaken til at jeg ville se det denne gangen var at jeg hadde hørt at det var blitt sagt noe angående psykisk syke og politibevæpning, som mange av de jeg respekterer innen mental helse-feltet hadde reagert på. Det var egentlig å be om bråk. Jeg visste at jeg ville reagere på det.

Sist gang det skjedde var under debatten om psykiatridrapene i januar 2014. Jeg ble fysisk kvalm av den debatten, og var nødt til å slå av. Det var ikke bare ordene som ble sagt som gjorde at jeg fikk den reaksjonen. Det var at noen satte inn et voldsomt fokus som jeg mente var fullstendig feil utifra hvor mange mennesker som ble rammet av stigmatiseringen. Jeg kjente på en enorm skjevhet i ytringsmakt. Det var den som traff meg hardest, for den gang hadde jeg ikke ork til å gå veldig i debatten. Men det var en stor reaksjon på nett. Jeg tenkte mest på de som ikke viste noen offentlig reaksjon, og som av slikt blir skremt til å ikke tørre snakke.

Jeg har selv opplevd å være en av dem. 22.juli opplevde jeg inne fra avdelingen på Lovisenberg, og følte mye på stigmatiseringen som fulgte i etterkant av dette. Blant annet hadde VG en artikkelserie med psykisk syke som det hadde gått galt med i psykiatrien. I min vel ureflekterte tankegang da i 2011 så tenkte jeg at alle ville tro at jeg var farlig siden jeg var psykisk syk. Det virker som endel glemmer nettopp det. Man kan være så reflektert i artikler og debattprogrammer man bare vil. Men mange som sliter psykisk har ikke ork til å lese mer enn overskriftene, og i debatter får de kun med seg at drap og psykisk syk kobles sammen. Slik blir de skremt til taushet, også ovenfor sine nærmeste. Og den følelsen av å ikke ha en stemme kan jeg selv skrive under på er forferdelig.

Så kommer vi altså til kvelden jeg sitter og ser på debatten som opprinnelig ble sendt torsdag 15.oktober. Da velger politiker Maren Malthe Sørenssen å si like etter at Sven-Erik Utsi, en av bankranerne under Nokasranet har snakket:

Malthe-Sørenssen?

Jeg er ikke like inn i det miljøet
som ham, men f.eks. i Nokas –

– var det skytevåpen
og en politimann som ble drept.

Da var det ikke våpen hos politiet.

Men det er ikke bankranere
som er politiets hverdag.

Det er psykisk syke, veldig ustabile.

De kan gå til angrep på andre,
helt uten forvarsel.

Der er tid lik liv.
Der er det veldig viktig med våpen, –

For det første er det dårlig journalistisk arbeid av NRK å sause sammen psykisk syke, og en bankraner av Sven-Erik Utsi sitt kaliber. Jeg regner med de gjør research på hva som skal prates om. Dette burde vært to helt forskjellige debatter. Men når de da har valgt å gjøre det. Hvor er oppfølgingsspørsmålene til Malthe-Sørenssen? Hvor mange situasjoner per år er så farlige med psykisk syke at tid er lik liv? Og hadde dette vært en større debatt rundt psykisk syke er det også et relevant spørsmål til: Kan du komme med statistikk som viser at det du sier er nødvendig, og at det gjør livet lettere for så mange flere, at det er verdt stigmatiseringen av alle de psykisk syke som blir rammet av dine ord?  De fleste psykisk syke er helt vanlige mennesker som har møtt på utfordringer i livet, men som må kjempe med skam og stigmatisering. For min del når jeg nå har blitt stolt over den jeg er, har jeg funnet ut at minst 50% av det tunge var tanken på hvordan andre oppfattet meg.

Selv har jeg en gang blitt hentet av politiet. Jeg var aldri farlig da. Men jeg var livredd, og noe som er helt sikkert er at jeg hadde blitt veldig mye mer redd om de hadde kommet med pistoler i tillegg. Her er en artikkel hvor Helsedirektoratet uttaler seg om tvangsinnleggelser og våpen: Artikkel. Men siden jeg har opplevd å bli hentet av dem merker jeg at det treffer hardt når det blir snakk om politi og psykisk syke. Og dermed gjør det fortsatt vondt når noen drar så på i beste sendetid. Hvordan er det da for alle de som sliter mye mer enn meg? Og hva gjør det med samfunnet at de største mediene med jevne mellomrom gir et inntrykk av at stigmatisering av psykisk syke er greit?

Dermed laget jeg en video rett etter at jeg hadde sett debatten, men jeg har i dag forstått at det var å dra det for langt utifra mine egne grenser. Jeg tenkte det hadde en verdi at jeg postet min umiddelbare respons, men jeg tror at saken når mer ut med et mer reflektert innspill i debatten. I tillegg snakker jeg mye om åpenhet, og det å skille mellom nær og offentlig. I dag har jeg vært sammen med familien min blant annet på en tur i Tøyenparken. Der har jeg brukt alt for mye tankekraft på hva de ville tenke, og hva kollegaer og kamerater ville tenke, om de så den følelsesladde videoen. Så da har jeg valgt å ta den ned. Dette er første gang på de tre årene jeg har drevet dette prosjektet at jeg fjerner en post med så mye engasjement. Og jeg vil takke alle som har likt, kommentert og delt. Men jeg merket som sagt at filmen var å gå over min egen grense, og når det da tok så mye energi da jeg var sammen med mine nærmeste, tenkte jeg at det ikke var verdt det. Men jeg skal ta dette til etterretning videre, og håper at denne posten kan taes som et vel så viktig innspill i debatten. For budskapet er fortsatt like klart:

Slutt med stigmatiseringen av psykisk syke.