Den eneste sorte skjorta jeg hadde

Bipolar av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

Bildet over er tatt 26.juli 2011 inne på rommet mitt på Lovisenberg psykiatriske sykehus.

25.juli 2011. Jeg hadde ikke tatt inn over meg hva som hadde skjedd. Bare noen dager før hadde bomben gått av ved høyblokka og den forferdelige skytingen på Utøya var et faktum. Jeg husker jeg hadde sett på en sending som gikk direkte og ble helt satt ut. Verdenen inne på Lovisenberg psykiatriske sykehus var uforutsigbar nok for meg. Derfor avtalte fagpersonellet og jeg at jeg kun skulle se det som kom i opptak. Fordi de sendingene så litt mer planlagte ut.

Så kom det ene minuttet med stillhet, og jeg sto der i den eneste sorte skjorta jeg hadde med. Plutselig knakk jeg fullstendig sammen. Vi var inne på TV-stua på Lovisenberg. Fagpersonell og pasienter side om side. Akkurat hva som hendte videre er faktisk litt uklart for meg. Jeg husker ikke om jeg klarte å stå der inne hele det minuttet ut. Det var ikke bare det forferdelige i det som hadde skjedd som traff meg. Jeg følte meg som et dårlig menneske fordi jeg ikke kunne delta på noe av det som kom etterpå. Rosetoget var utelukket fordi det var alt for mye folk for en som hadde sosial angst. Alt det fine som mine landsmenn og verden ellers stelte i stand hadde jeg ikke en sjanse til å bidra på. Etterpå hang jeg den skjorta jeg hadde hatt på meg opp på skapdøren på rommet mitt. Som min egen markering bare jeg visste om. Men den ble også et monument over hva jeg ikke klarte å være med på.

Hver gang 22.juli kommer opp så kjenner jeg fortsatt noe på det. Det at jeg aldri fikk deltatt og vært der i sorgen som hele landet vårt kjente. Men det er kanskje ikke alltid at man skal ta innover seg det som skjer. Siden verden føltes som et utrolig farlig sted allerede før angrepet skjedde, på grunn av angst og depresjon, så var det kanskje greit å melde seg ut.

16.november 2015. Vi har et minutts stillhet der jeg jobber, for de som døde under angrepene i Paris, Beirut og som en felles markering mot all terror som skjer. Dagen før har jeg fjernet det franske flagget som jeg hadde lagt opp på profilbildet på Facebook. Fordi noen hadde fortalt at det var feil. Det er så mange andre som blir rammet av terror også. Jeg er forsåvidt enig i at det burde være flere muligheter for land og flagg som profilbilde. Men samtidig tenker jeg at jeg gjør det igjen. Sammenligner meg med andre og hvordan de sørger eller hvordan andre forteller meg at jeg skal sørge. Egentlig kan ingen andre enn meg bestemme og vite hvordan sorgen skal tas. Og om du nå sliter psykisk slik jeg gjorde i 2011 kan det være helt på sin plass å stenge det som har skjedd ute. Det hjelper ikke noen at du får det verre i hverdagen fordi den totale mengden blir for mye. Kanskje skal du ta inn over deg hva som har skjedd senere. Men først og fremst. Ta vare på deg selv.