Min nye diagnose: Bipolar fest

Bipolar av Stig Mass Andersen 2 Kommentarer

Bilde: Å henge med kamerater gjør livet til en fest. It´s about giving each other «løv»

Coca Cola er utrolig dyktige på merkevarebygging. Blant annet det med at man kan finne navnet sitt på en Colaflaske er et genialt grep. Jeg vet om noen som ikke kan ha vært veldig dyktige på merkevarebygging. De som valgte å kalle psykiske diagnoser for lidelser. Lidelse er et ord alle mennesker har et forhold til fra før. Da jeg fikk diagnosen min bipolar lidelse så jeg for meg Jesus med spikre gjennom fingrene. Det var lidelse for meg. Også fortalte fagpersonellet meg at dette nok var en diagnose jeg måtte regne med å ha hele livet. Da tenkte jeg: Skal resten av livet mitt være en lidelse? Skal jeg alltid ha det som nå?

I begynnelsen ble jeg også mer eller mindre programmert til å tenke sånn. Overalt hvor jeg leste om diagnosen min eller mental helse generelt så var alt mørkt. Om alle hadde det så ille var det vel ingen sjanse for at jeg kunne få det noe særlig bra heller? Men det viste seg å ikke stemme. Nå er jeg særdeles positiv til min bipolaritet. Jeg mener at mange av mine evner stammer fra det bipolare. Jeg må fortsatt kjempe med energien som kommer fra det, og mener det bidrar til min kreativitet. Men jeg har opplevd at noen har sagt at de ikke synes jeg skal være så positiv. Fordi det er mange som sliter. Det har jeg aldri forstått. Jeg kjenner mange som er dårlig til bens, men jeg har aldri fått den reaksjonen de gangene jeg har snakket om at jeg liker å jogge.

Men det handlet om meg. Så kommer det til forholdet andre har til ordet lidelse. Noen sier at hva noe kalles ikke er så viktig. Men selvfølgelig er det det. Coca Cola sier aldri at brusen de markedsfører er en lidelse å drikke. Da ville aldri noen røre den. Og når noen stempler folk med ordet lidelse er det det samme som å si at disse menneskene er en lidelse å være sammen med. Noe som ikke stemmer i det hele tatt. Ta bipolariteten min. Det kunne være knalltøft for folk rundt meg da jeg slet som mest. Da var det jeg hadde absolutt en lidelse. Men i etterkant har det gjort at jeg har et mye bedre forhold til de rundt meg enn før. Nå er jeg ofte en fest å være sammen med, og rimelig sjelden en lidelse. Likevel er den offisielle diagnosen fortsatt bipolar lidelse. Men for min del vil diagnosen fra nå av være en fest. Noen vil nok da si at det ikke kan kalles det fordi det ikke er en fest hele tiden. Nei, men det er absolutt ikke alltid en lidelse heller. Så frem til noen møter meg på midten, gjør lidelse til en mye mindre del av tilstanden, og kaller det for eksempel bipolaritet, så vil jeg altså ha en bipolar fest av en diagnose.