bipolar

Jobbet knallhardt da jeg navet

Arbeid, Bipolar, Foredrag av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

Jeg har vært så heldig å leve godt med bipolariteten i flere år. Men det har ikke alltid vært sånn. For jeg har en mørk fortid som snylter og parasitt. Eller naver som også noen velger å kalle det. Mens de fleste var ute og holdt samfunnet igang med å jobbe drev jeg dank. Jeg lå i senga i timesvis, klarte noen ganger å drasse skrotten ut til sofaen, for så å gå å legge meg igjen på kvelden. Eller så var jeg våken hele natta og sov hele dagen. En latsabb.

Men det folk ikke så var innsiden av hodet mitt. Innsiden av hodet mitt sørget for å gjøre slik at øynene så alt rundt meg i gråtoner. Siden jeg kort tid før hadde vært manisk, noe som for meg fortonet seg slik at jeg så fantastiske farger, gjorde dette at jeg så på verden som et sted hvor det ikke var verdt å leve. Jeg forsøkte å løfte opp mobilen noen ganger for å ringe venner, men la alltid denne tilbake, fordi jeg tenkte at ingen ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var null verdt. Ingen har lyst til å være sammen med noen som er null verdt. Om de skulle velge å komme ville det kun vært fordi de ville være snille mot meg. Ikke fordi de egentlig ville være i mitt selskap.

Så jeg fortsatte å drive dank. Oftere fra sofaen enn senga. Jeg så på meningsløse tv-serier. Også gikk jeg en ti minutters tur ut. Ti minutter før jeg løp hjem til sofaen og ble liggende der. Tittet i taket uten å bidra med noe som helst. Fortsatt på skattebetalernes penger. Snylter. Utsuger. Jeg kunne i det minste lese en bok for å ta til meg noe. Men ikke en gang det gadd jeg å gjøre. Jeg ble bare liggende som en idiot.

Men så var det innsiden av hodet mitt igjen. Det var en seier at jeg hadde begynt å stå opp hver dag. Jeg satt vertikalt fremfor liggende horisontalt i senga. Og det at jeg klarte å reise meg opp førte til at jeg endelig klarte å presse meg til å gå ut. For en med sosial angst så er det verste som finnes å bevege seg ut i et område som ikke er kontrollerbart. Og alle menneskene jeg så tittet rart på meg. Det bekreftet det jeg var redd for. Noen fulgte med meg. Eller så var jeg så rar at jeg skilte meg ut. Jeg forsøkte å gå likt som de menneskene jeg så. Men likevel ble jeg tittet rart på. Faen. Jeg som bare ville være normal. Så jeg løp hjem etter de ti minuttene. Og ble liggende på sofaen mens hjertet mitt slo som en bombe, og jeg hyperventilerte, slik at jeg måtte jobbe for å puste med rolig rytme igjen. Hodet mitt var så fylt av paniske tanker, og mangel på hukommelse at jeg ikke orket tanken på å lese. For lesing bekreftet bare en ting. Jeg var dum.

Dette fortsatte i noen måneder. Jeg klarte etterhvert å gå for å møte venner på kafé. Dette resulterte mange ganger i at jeg måtte bryte avtalene. Jeg var altså en snylter som benyttet meg av andres tid uten engang ha respekt nok til å møte opp. Eller så klarte jeg bare ikke forstå at det mennesket egentlig hadde lyst til å møte meg, og endte med å bryte avtalen. Men for min del har dette endt godt. Jeg klarte å presse meg til å begynne å gå på jobb. Og så fort jeg begynner å jobbe så er jeg automatisk ingen snylter lenger. Enten jobber man eller så naver man, og naver man er man jo en snylter?

Så enkelt er det ikke. Det er derfor jeg hater ordet «å nave.» Fordi det er noen få som faktisk snylter på NAV, men alle får stereotypene slengt etter seg. Jeg vet om mange mennesker som aldri kommer til å jobbe igjen. Men de arbeider hardere enn veldig mange arbeidstagere gjør hver dag. For å komme seg opp av senga, for å være der som mor, datter, søster, far, sønn, bror eller kamerat. De klarer å beherske livet godt nok til at de med jevne mellomrom klarer å være der for dem rundt seg. Og ikke minst komme dit at ikke alle rundt dem bekymrer seg. Og det er lønn i seg selv.

Selv har jeg aldri lært mer om å pushe mine egne grenser og arbeide enn da jeg var sykemeldt. Jeg er så heldig at jeg får muligheten til å benytte dette i arbeidslivet hver dag. Jeg har blitt mye bedre til å utfordre min komfortsone, blitt hardere når det kommer til å gjøre ting jeg egentlig er redd for, og sikrere på å ta gode initiativ uten å bry meg om hva andre mener. Men selv om jeg gjør dette innenfor det vi kaller arbeidslivet er jeg ikke noe bedre enn de som er utenfor. Vi er alle fullverdige og viktige mennesker. Og selv lærte jeg å jobbe knallhardt gjennom det jeg opplevde da jeg navet.