De perfekte Facebook-oppdateringene

Bipolar av Stig Mass Andersen 2 Kommentarer

Denne påsken har jeg vært skyld i dem selv. Jeg har delt flere bilder som viser hvor fantastisk jeg har hatt det på hyttetur på Kråkerøy i Fredrikstad. Samtidig ser jeg oppdateringer på forum for psykisk syke hvor folk skriver at de blir lei av alle de perfekte livene som presenteres.

For min del handler det egentlig om at jeg har det fint, og ønsker å dele det jeg gjør, med andre som har glede av å se at jeg har det bra. Det kan sammenlignes med da vi sendte postkort fra Syden-ferier med familien da jeg vokste opp. Vi sendte aldri postkort med bilder av søplekassa vår på hotellrommet, ei heller bilde av såret noen av oss fikk under foten de gangene vi tråkket på skarpe steiner. Vi lette etter postkortet med det aller fineste bildet vi fant fra plassen vi var på, og sendte det. Fordi vi ville at familien skulle glede seg over hvordan vi koste oss.

Med sosiale medier har denne «familien» plutselig blitt mye større, og da har jeg forståelse for at noen kan oppleve det som «flashing» av fantastiske liv. Jeg følte på dette da jeg slet psykisk selv, og ikke hadde selvtillit eller overskudd til å dra på eksotiske reiser, afterski eller fine fester. Samtidig nekter jeg å tro at flesteparten av de som sender dette ut gjør det kun for å gjøre andre misunnelige på livet sitt. Jeg har ihvertfall bestemt meg for å tenke, at de fleste jeg følger egentlig gjør det som jeg gjør. De ønsker å dele noe andre kan ha glede eller verdi av å se. Etter at jeg begynte å tenke sånn får jeg også mer positivt ut av å se oppdateringene til folk. Jeg gleder meg over at folk gifter seg selv om jeg ikke har funnet noen verdt å gifte meg med, kan glede meg over turoppdateringer de gangene jeg selv sitter midt i en hektisk arbeidsdag(ok, jeg kan noen ganger tenke tanken at det hadde vært deilig å være på tur, men lar det ikke gå utover humøret), og kan glede meg over festoppdateringer også de gangene jeg sitter hjemme og er asosial.

For jeg vet at disse oppdateringene ikke speiler hele livet til noen. Jeg følte aldri for å sende en statusoppdatering fra Lovisenberg psykiatriske sykehus da jeg var innlagt og slet som mest, eller en selfie fra begravelsen til noen kjære som jeg har mistet. Jeg deler både positive og negative ting i kraft av at jeg gjennom Bipolar Superstar har rom for det. Men merker et større ønske om å gjøre det da det går fint med meg. Det er ikke fordi jeg ondskapsfullt ønsker å gjøre noen misunnelig. Det gjør meg vel heller menneskelig.