Bipolar

Til deg som sliter nå

Bipolar, Foredrag, Ledelse av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

Foto: Et veggmaleri på Grünerløkka, signert Alice. Om noen kjenner kunstneren gi meg gjerne beskjed.

Jeg har lenge tenkt på å lage et innlegg hvor jeg samler sammen tips og råd som har fungert for meg. Selv om jeg egentlig synes det holder med en Verdensdag for psykisk helse, så passer dette å gjøre på Verdensdagen for bipolaritet.

  • Ikke hør på alt av råd.
    Jeg kaster rundt meg med råd rett som det er, så jeg synes dette måtte komme først. Du vet best hva som passer for deg.

  • Du er fortsatt deg, selv om du har fått en diagnose.
    Da jeg fikk diagnosen min kjentes det i begynnelsen som å komme inn på et samlebånd, hvor jeg fikk beskjed om at dette er medisinen som er bra, dette er måten du blir frisk fra bipolaritet på. Men det begynte først å gå bra med meg da jeg forsto at jeg er helt unik, og verdens største ekspert på meg. Du skal ha respekt for fagpersonell og folk med erfaring. Men det er kun du som har erfart hvordan det er å være deg. Lytt til erfarne folk, men stol også på deg selv når du bestemmer deg for noe.

  • Bipolaritet er ikke kun lidelse.
    Jeg har valgt å lage min egen definisjon på bipolaritet, hvor lidelse absolutt er en del av det, men jeg har ikke bipolar lidelse. Jeg er bipolar, med lidelse i den ene enden av skalaen, men egenskaper og livsglede i den andre. Jeg mener at jeg er et mye bedre menneske nå enn før bipolariteten brøt ut. Tar ikke livet for gitt på samme måte, og nyter de små gledene mye mer. I tillegg mener jeg at jeg har lært enormt mye, ved å være så langt ute i følelses- og tankeregisteret som jeg har vært gjennom manier og depresjoner. Dette benytter jeg nå hver dag til et liv jeg er glad for å leve.

  • Snakk med folk du har rundt deg.
    For min del holdt det ikke å snakke om det jeg tenkte på kun med psykiater. Noe som har vært helt essensielt for meg er å ha folk rundt meg som jeg kan snakke helt åpent, ærlig og reflektert med. Det betyr at vi ikke alltid sier det den andre ønsker å høre, men vi vet at vi med ærlighet vil det beste for begge parter. For min del har sjefen min på jobb, foreldrene mine, og noen gode kamerater vært enormt viktige. Det kanskje viktigste har vært de gangene jeg har tenkt at jeg gjør noe galt eller rart, og folk rundt meg, som min sjef har kunnet fortelle at, nei dette er fint. Dette takler du helt flott. For min del følte jeg at jeg gjorde enkelte arbeidsoppgaver sakte eller dårlig,og dermed startet tankespinnet. Da var det fint med noen jeg kunne spørre, som kunne fortelle meg at der jeg er nå, så er dette mer enn godt nok.

Dette er noe jeg har tatt med videre i all kommunikasjon, både privat og karrieremessig. Denne dialogformen har jeg valgt å kalle «Ærlighet med omtanke.» Ærlig og åpen dialog med respekt, hvor man ikke pakker inn ting, er en kommunikasjonsform jeg foretrekker.

  • Ikke vær redd for de dumme tingene du har gjort.
    For min del så har jeg sagt opp jobben på rim i åpent kontorlandskap, forsøkt å betale taxier med rim, prøvd å komme meg inn på Stortinget for å snakke med kulturministeren om platekontrakt og mye annet. Lenge skammet jeg meg over det jeg hadde gjort, undertrykte det og lot det ble til store, flaue og skamfulle erfaringer. Men da jeg klarte å se på dem og prate om dem så forsto jeg jo at den eneste måten å komme videre på var å le av det. De dumme tingene skjedde i en periode da jeg var manisk, og det er ikke noe jeg kunne noe for, så det ville være urettferdig ovenfor meg selv å «slå» meg med dette. Nå som jeg er åpen har det heller blitt erfaringer som gjør meg interessant som menneske.

  • Et nei er et ja.
    Jeg måtte lære meg å si nei uten å få dårlig samvittighet. Men forsto etterhvert at det å sette grenser for meg selv egentlig handlet om å gi de samme folkene jeg sa nei til et ja senere. I begynnelsen måtte jeg si til meg selv at det siste mine nære vil er at jeg skal ende innlagt og bli adskilt fra dem lenge igjen. Med det perspektivet ble det lettere å si nei. Og da jeg møtte dem neste gang var det med mye mer overskudd og et virkelig ønske om å være tilstede med dem. Nå takker jeg nei de gangene jeg er sliten, men selv om jeg gjør det så er jeg mye mer sosial enn før. Fordi jeg med god samvittighet takker nei de få gangene jeg føler for det, og kommer tilbake med masse overskudd.

  • Bli kvitt skammen.
    Jeg har vært noe inne på det. Men før jeg begynte å prate med folk om bipolariteten var skammen halvparten av tyngden ved å få diagnosen. Så begynte jeg å snakke med kamerater og mine nærmeste, og fant ut gjennom å snakke med dem at jeg ikke hadde noe å skamme meg over. Nå er jeg heller stolt over hvordan jeg har møtt utfordringene, og står rakrygget. Jeg mener ikke at du trenger å være så åpen som meg. Men å kunne være stolt over den du er ovenfor familie, kamerater og dine nærmeste arbeidskolleger tror jeg for de fleste vil være viktig for å kunne leve et godt liv.

  • Ikke vær flink
    Tidlig i behandlingen fikk jeg beskjed om at jeg hadde «flink gutt»-syndrom. Det kan nok stemme bra. Jeg var veldig opptatt av gjøre hva folk synes var riktig, ikke bare i behandling, men på jobb, ovenfor familie, venner og ellers.
    Det var først da jeg turte å stå opp for meg selv, og tenke på hva som var rett for meg, istedet for hva som var rett at jeg gjorde ovenfor andre, at jeg virkelig begynte å bli bedre.

Det er heller ikke nødvendig å tilegne seg alt som er av kunnskap rundt bipolariteten. Jeg pleier å si at «Jeg vet veldig lite om hva som gjorde meg syk, men jeg vet hva som fungerte for meg for å bli frisk.» Mer trenger jeg ikke å vite. Jeg er faktisk usikker på om legene nå definerer meg med bipolar 1 eller bipolar 2. Det har vært så mye snakk om det ene og det andre at jeg ikke gidder å henge med. Men jeg sier det faktisk med stolthet. Selv om jeg må jobbe med det bipolare hele tiden, vet jeg åssen jeg ble frisk, og det holder.

Til slutt vil jeg bare si: Du er født som du er, så reis opp ryggen, for du har ingen grunn til å skamme deg over hvordan du er skapt.