bipolar

Redd for å ikke se folk rundt meg

Arbeid, Bipolar, Bok, Prestasjon av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

Bilde: Solfrid Sande

En god kamerat sendte meg en melding her om dagen, etter at jeg skrev at jeg er trigget av å bli bedre til å skrive. Han skrev: «Men tenk på hvor du var for to til tre år siden. Du har blitt bedre på alt.» Da jeg fikk den meldingen klarte jeg ikke kjenne det. Jeg har blitt veldig god på å nyte det jeg oppnår sammen med andre, men å sammenligne prestasjonen jeg gjør nå, med det jeg gjorde da er vanskelig.

 

Mye stammer fra da jeg slet psykisk selv. Jeg ble så oppslukt i bandet, og i vår prestasjon at jeg glemte å vise glede over det vi gjorde sammen, og over at mange mennesker tok seg tid. Det var alltid pushing av å gjøre det bedre neste gang. Fram til min daværende kjæreste, for cirka ti år siden, sto og skrek til meg «Du er så enspora! Du er så forbanna enspora i det du driver med!» Jeg tok ikke signalene, og jeg merket også at dette slet på forholdet til andre rundt meg. Den gang endte jeg opp manisk, men jeg vil ikke bare skylde på sykdommmen. Det lå nok også i min natur.

Dermed har jeg en regel. Hver gang jeg skal gjøre noe, så er det veien dit og samspillet med menneskene jeg møter som er målet, selv om jeg presser meg hardt i forkant. Drivkraften til å bli best mulig er der, men jeg kjenner ikke at den er i fokus da jeg jobber. Så kommer regelen for selve arrangementsdagen. «Smil og slapp av» har vært arbeidsoppgavene jeg gir meg under foredrag, boklanseringer og konserter. Ta for eksempel boklanseringen i fjor så husker jeg den som noe veldig flott. Gjestene sa så mye bra fra scenen, bandet spilte rocka tilslutt, og publikum tok varmt imot alt som skjedde. Dermed nyter jeg opplevelsen av at det går fint, og tar det inn over meg, men relaterer det lite til egen prestasjon. Ihvertfall slik at når det har gått en stund så nyter jeg kun gleden over det vi skapte sammen fremfor noe annet. Jeg tror det er positivt i de fleste tilfeller.

Det kan noen ganger gå for langt. For eksempel har jeg under flere av arrangementene vært veldig redd for å ikke kjenne igjen folk jeg har møtt før. Under signeringen av bøker, både på selve lanseringen og andre arrangementer, så var det å skrive navnene til folk noe jeg på forhånd grudde meg mest til. Tenk om jeg ikke visste navnet til enkelte jeg burde huske, og avslørte at jeg ikke kjente dem igjen? Det har gått bra hver gang, men likevel kommer den lille frykten tilbake hver gang det skal signeres. Og da det virkelig løsnet, og det ramlet inn med mange arrangementsavtaler og intervjuer, hadde nok folk forståelse for at jeg i perioder kunne være stresset, likevel gjorde det at jeg tenkte enda mer på å ikke virke oppslukt av suksessen, om man kan kalle det det.
Men likevel har jeg funnet ut at å skrive bøker er noe som passer for meg, være mer innadrettet mens jeg skriver dem, for så å være mer utadrettet når boken er ferdig.

Jeg må understreke at jeg er enormt glad for det jeg har opplevd. Vendepunktet for meg tilbake i tid var på mange måter konserten i Sofienbergparken i 2014. Men jeg husker ikke hvor bra jeg gjorde det. Det jeg husker er at jeg ble kjent med karen jeg arrangerte konserten sammen, han har blitt en veldig god venn, og bidratt til min utvikling gjennom ærlige og reflekterte samtaler på veien videre etter det. Jeg møtte fine folk som brukte tid på å dokumentere dagen både med bilder og film. Fantastiske band som gjorde hele kvelden komplett. Venner og kjente som tok turen helt fra Fredrikstad for å dele dagen med meg. Jonas sto ved siden av meg og var stødig tilstede som alltid. Alle i publikum virket strålende fornøyd. Det er det jeg husker. Jeg kan nok bli flinkere til å se og sette pris på egen prestasjon. Dermed var det bra at min venn sa det han sa. Jeg er ikke lenger den jeg var da jeg var en manisk prestasjonsfreak av en vokalist. Jeg søker fortsatt å bli bedre på det jeg gjør, og er fortsatt en freak i ordets beste mening fra tid til annen. Men jeg ser folk rundt meg på en helt annen måte enn før.