Pakistaneren i gata mi er viktig for meg

Samfunn av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

Dette er kanskje ikke en viktig historie. Men det er en enkel hverdagshistorie jeg fikk lyst til å dele. Noe som er fint i en verden hvor vi nå ser mye av det motsatte. Jeg vil starte med å innrømme noe som er nesten flaut. Om mannen jeg snakker om er fra Pakistan det vet jeg ikke. Jeg har bare tenkt at han er det. Men vi kjenner hverandre ikke. Likevel spiller vi en viktig rolle i hverandres liv. Han spiller ihvertfall en veldig viktig rolle i mitt.

Det har seg sånn at en mann jeg tror er i 60-årene driver en kiosk i gata der jeg bor. Hver sommer setter han seg utenfor kiosken da sola kommer. Da starter ritualet som vi har holdt på med i flere år. Hver eneste gang jeg går forbi finner han frem sitt bredeste smil og hilser til meg. Jeg gjør akkurat det samme tilbake. Om jeg er trist eller glad, stresser eller rusler kan jeg alltid stole på at han ser meg og hilser. Han har mange kamerater som sitter sammen med ham, men han stopper alltid opp samtalen han er inne i for å smile til meg om jeg kommer forbi.

Jeg har ikke handlet ofte i kiosken hans. Men en gang gikk jeg inn og da hilste vi på hverandre for første gang. Da beklaget jeg at jeg aldri handlet hos ham. Men da viste han bare et av sine brede smil og sa: «Det gjør ikke noe. Vi smiler til hverandre. Det er det viktigste.» Det viser den utrolig flotte holdningen hans. Jeg har ofte tenkt på at jeg burde gå og prate med ham. Men jeg vil ikke endre noe ved det vi har. Jeg vil at vi skal være to personer som ikke kjenner hverandre, men likevel er viktige i hverdagen til hverandre. I dagens overvåkningssamfunn synes jeg det er fint med en som gir meg tillit, trygghet og noe fint uten at vi vet noe om hverandre.

Her om dagen merket jeg hvor enormt mye dette betyr. Jeg hadde tatt innover meg det som hadde skjedd i Nice, dette var like etter det, og  jeg trengte en joggetur for å puste inn luft. Så kommer jeg forbi, og pakistaneren sitter og kikker på mobilen sin. Akkurat da jeg virkelig trengte smilet hans trodde jeg at han ikke ville se meg. Men så sier jeg hei og han kikker straks opp. Nok en gang viser han frem det fantastiske smilet sitt, vinker til meg og jeg passerer løpende forbi.

Noen meter lenger bort må jeg stoppe opp, og puste dypt. Tre til fire dype pust langt ned i magen kom uten at jeg hadde styring på det selv. Det var ikke noe mer enn det. Men akkurat denne gangen var det som kroppen ville fortelle meg hvor viktig det vi gjør er.

For i disse dager trenger jeg virkelig at vi smiler til hverandre.