Hvem må jeg skyte for å få oppmerksomhet her?

Samfunn av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

Da 22.juli 2011 kom var jeg innlagt på Lovisenberg, og så på meg selv som en del av en gruppe. Den gruppen besto av marginaliserte og frustrerte menn fullstendig uten stemme. Dette fordi jeg slet psykisk og ikke turte å prate med min nærmeste engang om hva jeg følte. I etterkant av terroraksjonen, opplevde jeg fra mitt ståsted da, at det startet en voldsom stigmatisering i media av psykisk syke. Jeg hadde nettopp også oppdaget at mange fra gruppen jeg var en del av endte opp med å ta selvmord. Slik jeg så det var det ingen som kjempet for dem. Dette var temaer jeg ville ha oppmerksomhet rundt, men ingen virket å være interessert i.

Terroristen fikk enorm oppmerksomhet

Samtidig fikk Breivik spaltemeter på spaltemeter fordi han hadde drept mange mennesker. Selv sendte jeg mail til flere journalister som jeg opplevde at stigmatiserte oss i gruppen psykisk syke, men fikk bare til svar at vi måtte tørre å snakke om sannheten. Problemet var at jeg ikke opplevde at de snakket om sannheten, men kun den medieskapte virkeligheten som genererte flest klikk. Så lenge man kunne male et bilde av den farlige mannen var uttrykket psykisk syk interessant, men så fort det var snakk om at ufarlige menn tok livet sitt var det ikke publiserbart.

Så vokste det en galgenhumoristisk fleip med en bitter undertone frem i meg. «Hvem må jeg skyte for å få oppmerksomhet her?» var tanken. Breivik var selv en av disse som opplevde seg marginalisert, og jeg hatet ham for det han hadde gjort, men det var umulig å ikke se all mediedekningen han hadde fått. I min urasjonelle verden irriterte det meg at det satt noen som skulle bestemme hvem av oss ikke-kriminelle som skulle få plass i media, men som samtidig ikke hadde interesse, fordi de var opptatt med å gi en ussel morder all oppmerksomheten han ønsket seg.

Om vi spoler fem år frem til i dag så er jeg ikke lenger en av disse marginaliserte mennene. Jeg har forstått at ved å bruke språket mitt, og snakke om de viktige temaene kan jeg nå mye lenger, og få mer langvarig oppmerksomhet rundt det jeg brenner for enn morderne. Jeg er også, som de fleste andre som har opplevd å være psykisk syk, et godt menneske. Derfor var det aldri farlig i seg selv at jeg hadde de tankene. Det var ikke tanker jeg tenkte på med alvor. Likevel er det tungt å vite at jeg i det hele tatt har tenkt disse forferdelige tankene, men de er skremmende aktuelle i disse dager, derfor velger jeg å ta de opp.

Er smitteeffekten ikke-eksisterende ved terror?

Det er betenkelig hvilken massiv oppmerksomhet drapsmennene som tar selvmord får i media. Mediene har en varsom måte å skrive om selvmord på. Etter min mening behandler de temaet for sensitivt, for de bruker varsomheten som en unnskyldning til å ikke skrive om det. Men så fort noen velger å ta livet sitt, og i tillegg tar noen andre uskyldige med seg ender de som førstesidestoff. Man snakker om smitteeffekt ved selvmord, men det kan virke som den er ikke-eksisterende ved selvmord hvor man i tillegg dreper. Da får hele verden detaljerte beskrivelser av drapene, og noen tilfeller til og med intervjuer av familiemedlemmer.

Jeg tenker at enten må media finne ut at smitteeffekt ikke eksisterer, hverken for selvmord gjort uten å ta noen med seg, og de som dreper noen. Eller så må de begynne å ta hensyn til det i
begge fall. Det eneste det fører til nå er en massiv mengde oppslag rundt de som velger å ta noen med seg, mens selvmord som gjøres i ensomhet ikke får oppmerksomhet. Det er som sagt
minimalt med mennesker som sliter psykisk som er farlige. Men siden jeg, selv om det aldri var alvorlig ment, i det hele tatt kunne tenke at det var kort vei fra skyting til oppmerksomhet for fem år siden, så er det nok noen mennesker som også gjør det nå. Det kan det virke som de fleste norske medier glemmer fordi de ser ut til å være smittet av terrorfeber.