Du er verdens tøffeste, Marita

Bok, Mental helse av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

«Så er det dag 17. Så er det dag 18.»

I den nye boka «Og hver morgen våkner jeg» teller Marita Hansen ned dagene som har gått av det nye året frem til dagen da kjæresten hennes Vidar døde i skiløypa. Dette var 18.januar 2014, og jeg husker godt hvor jeg var, for det er datoen mamma har bursdag på, og vi var samlet for å feire den. Vi hadde dratt på skihelg til hytta vår på Rena. Da jeg oppdaget, via Instagram, at Vidar hadde dødd traff det meg veldig.

Så tøff

Da jeg startet med å dele rundt hva jeg hadde opplevd som psykisk syk kunne noen ganger postingen av et blogginnlegg eller en Facebookstatus kjennes kvelende. Hva ville folk tenke og mene om dette? Men før jeg bestemte meg for å fortelle min historie begynte jeg å følge Maritas blogging og deling. Jeg husker at jeg tenkte hun var vanvittig tøff. Til forskjell fra meg som delte om noe som hadde hendt, så delte hun om ensomhet og angst som skjedde der og da. Hun skrev også så drivende godt. Det var nesten som å være der med henne da du leste et blogginnlegg eller en status. Jeg lurte på hvorfor hun ikke allerede jobbet som skribent for en stor avis.

Vidar og Marita

Det var også vondt å lese om ensomheten hennes, jeg hadde begynt å heie, og ville at hun skulle finne noen å ha rundt seg. Få det bra i livet. Så begynte hun å fortelle om en fyr hun hadde truffet, og han kom inn i bildene og tekstene som ble delt på Instagram. Utifra dette var det lett å forstå at dette var en flott fyr. Heia heia Vidar og Marita. Det er ordene som best beskriver den følelsen jeg fikk da jeg så det hun delte.

Skihelg i januar

Om jeg går frem til skihelga i januar, så hadde vi nettopp vært ute og gått skitur, sunget for mamma, og var i ferd med å spise middag. Jeg skulle bare ta opp mobilen for å oppdatere meg på hva som hadde skjedd i verden, et lite øyeblikk. Så ser jeg en deling på Instagram. Hvor Marita forteller at Vidar er død. Reaksjonen min er uventet, og sterk. Som sjokket man kan få om noen nære mister noen. Jeg går ut og sier til de som feirer livet at ei jeg følger på Instagram har mistet kjæresten sin, han ble bare 40 år, det er så trist. Jeg kjenner meg teit som reagerer sånn midt under bursdagsmiddagen, på noe som har skjedd med noen jeg ikke har møtt, som jeg ikke kjenner. Selv om jeg merker at dette er noe jeg kunne trenge å prate om velger jeg å la det ligge for å ikke ødelegge stemningen.

Redd for å dø

Dagen etter skulle vi gå en skitur til, og da jeg tok på meg skiene merket jeg at jeg var redd for å dø. Jeg som lenge hadde tenkt at siden man ikke vet når døden kommer så er det ikke noe poeng å være redd for den heller. Det er ikke slik at jeg var så redd for å dø at det ble altoppslukende, men jeg tok meg i å kjenne etter hjerterytmen, og mange ganger der jeg gikk i skisporet tenkte på om hjertet slo som det skulle, om alt var i orden.

Om jeg hadde dødd i morgen

Så kan vi spole frem til dagen jeg kom tilbake fra Amazonas-jungelen nå i forrige uke. Jeg hadde for første gang på det jeg kan huske vært fullstendig avskåret fra Internett, nyheter og fra dem jeg er glad i. Sånt kan få frem store tanker. For meg har de blant annet handlet om liv og død. Setter vi egentlig et menneskeliv for høyt? Vi forsker hele tiden på hvordan sørge for å redde mennesker, men kunne det for kloden være bedre, om vi bare fikk dø? Om jeg hadde dødd i morgen ville jo være helt uvesentlig for kloden vår? Det blir bedre plass til de som er igjen og bedre plass til dyra, er i enkle og grove trekk, tankene jeg fikk da jeg trasket rundt i jungelen. I Amazonas fantastiske natur som det ser ut som vi er i ferd med å utrydde.

Men da jeg kom tilbake koblet jeg meg på Internett igjen, og fikk oppdatert meg på hva som hadde skjedd hjemme med kjentfolk. Så lastet jeg ned boka til Marita via ebok.no. Jeg hadde tenkt til å lese noen sider, for så å gå ut i byen Puerto Maldonado for å spise, men så begynte det å striregne etter at jeg hadde lest to sider. Jeg tok det som et tegn på at jeg skulle lese videre. Så et stykke ut i boka så begynner det å regne enda mer, det bøtter ned og vinden blåser. Da jeg var lengre inne i Amazonas datt et stort palmetre med et brak ned på hovedhuset der jeg befant meg. Men jeg kjente ikke mye redsel, mer glede over å oppleve det jeg var med på. Om jeg dør nå gjør det ingenting, jeg er bare en liten del av dette store universet, og har fått leve et rikt liv, var tankene da treet traff. Ikke at jeg var uvøren eller hadde lyst til å dø, men tenkte at mitt liv altså ikke var så viktig. Så da det begynte å blåse, mens jeg leste boka, hørte jeg nok en gang dunk og høye lyder utenfor, og jeg merket at jeg plutselig var mer redd for å dø igjen. Boka til Marita ble slukt på en kveld, den fikk meg ned på jorda, og gjorde at jeg husket at det nettopp er opphøyelsen av og kjærligheten til andre mennesker som skiller oss fra dyra. Akkurat den dyr versus mennesker-debatten skal jeg komme tilbake til, men den tar jeg ikke nå.

Maritas bok er så viktig

Det er vanskelig å ikke sammenligne seg når man har fulgt noen så lenge og har vært engasjert i mye av det samme. Marita har som meg slik det ser ut plutselig blitt forfatter, det bare kom en bok som måtte skrives. Maritas viktige pilegrimstur som hun forteller om i boka varte i 42 dager, min tur i Sør-Amerika, som endret meg, varte akkurat like lenge. Men det er også mye som er ulikt. Marita er mye tøffere enn meg. Hun er seg selv, mens jeg har diktet opp et pseudonym. Hun skriver nådeløst sant om det hun har opplevd. Jeg gjemmer meg bak fiksjonen. Men et sted i boka skriver hun om at hun tar til seg for mye poteter fordi hun har glemt at hun allerede tatt det. Enken som er glad i poteter. Det får meg til å tenke på ei annen som gir mye av seg selv. Ida Storm. Hun gav ut en dokumentar hvor hun deler også så uredd om sine erfaringer. Hun blir euforisk glad da hun klarer å koke poteter en dag. Så tenker jeg at dette ikke er noen konkurranse. Hvor mye vi deler og hvordan vi deler er ikke viktig. Det er nok plass til oss alle, og jeg tror vi er viktige nettopp fordi vi ikke gjør ting helt likt.

Akkurat nå er det Marita som skal ha oppmerksomheten. Døden er et av vår tids største tabuer, og måten hun skriver uredd, deler om ting hun har gjort som kanskje ikke er akkurat slik man tenker er korrekt å gjøre, i nesten poetiske ordelag, kjennes eksistensielt viktig. Der andre sier nå vil vi ha sorgen for oss selv, noe som også er helt greit, men som sørger for at ting blir veldig lukket, der åpner hun døren på vidt gap. Når hun gjør det med et så rikt språk, og en så direkte penn, gjør hun det slik at «Og hver morgen våkner jeg» blir til en bok alle burde lese.

Så et sitat om hvorfor hun ender med kjolen hun velger til minnestunden til Vidar: «Jeg kler på meg. En mørkeblå kjole med store ferskenfargede blomster på. Mamma kjøpte den til meg i fjor sommer, vi trasket rundt på Grünerløkka i timene før hun skulle møte Vidar for første gang. Jeg sa åååh, mamma, tusen takk, jeg har så lyst til å gå mye mer i kjoler, husker du på ungdomsskolen, jeg gikk rundt i månedsvis i dongerilappskjørtet du sydde til meg, jeg følte meg som verdens tøffeste, fineste, jeg var så stolt?»

Det jeg vil si direkte til Marita da er at: Uansett om du har på deg dongerilappskjørt, kjole eller noe annet, så er du allerede verdens tøffeste, for oss som har fulgt med deg lenge.