Her er et par av kameratene som betyr mye for meg. Det ser ut som vi akkurat har slengt ut en fleip her.

Bipolariteten gjør meg ikke til et usikkert kort. Del 2: Kameratskap

Bipolar av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

Første gang kameratene mine opplevde bipolariteten min ble de redde for hva dette var. Likevel ville jeg ikke vært foruten den tiden vi har vært igjennom, hverken oppturene eller nedturene.

Den største tilliten du kan gi

Det er lenge siden forrige depresjon, men det er de episodene som har vært tøffest å komme tilbake etter. I de periodene fikk jeg tanker om at vennene mine ikke ville ha noe med meg å gjøre. I tillegg ville jeg ikke være noen byrde for dem. Da satt jeg med telefonen klar til å ringe, men ombestemte meg gang på gang. Helt til jeg endelig turte å ta steget, ofte etterfulgt av en prat og en kopp kaffe. Jeg er glad for at jeg valgte å ringe og ikke stengte meg inne.

I livet mitt er jeg heldig å ha flere kompiser å prate med nå. Da snakker jeg ikke bare om de periodene hvor noen av oss har hatt det tøft. Det viktigste er at vi enkelt går rett inn i dypere og meningsfulle samtaler med en gang vi møtes. Fordi det ligger så naturlig for oss. Samtidig setter jeg enormt pris på det når en god venn tar opp ting han sliter med ovenfor meg. Siden jeg selv har kjent på hvor vanskelig det i perioder kan være å dele, så er det en todelt situasjon. På den ene siden får jeg vondt av at kameraten min ikke har det godt, samtidig får det meg til å føle meg som en viktig del av livet hans. Det finnes ikke større tillit å gi et annet menneske enn at du deler når du har det tøft.

Kameratene er familie

I blant kan jeg møte på menn som har oppfatningen om at ingen ønsker å høre på deres tanker. Dette samsvarer med informasjonen som finnes der ute på at flere og flere menn kjenner seg ensomme og alene. Likevel kan jeg der og da noen ganger bli overrasket, siden jeg er så godt inne i min hverdag hvor jeg har mange å snakke med. Det jeg formidler til de jeg møter er at det er mye verre å stenge folk som er glad i deg ute. Du vil skape mer trygghet rundt deg om du lar dem ta del i det du sliter med. I tillegg er det ikke macho om du bestemmer deg for å måtte takle ting alene. Da jeg satt i leiligheten min, uten å tørre å prate med noen, var jeg redd og følte jeg meg som verdens største pingle. Nå som jeg snakker om ting når det behøves, er jeg en som tar grep og er handlekraftig.

Kameratene er på mange måter som familien min. Jeg er virkelig glad i de som er i flokken gjennom gener også. Men siden jeg foreløpig ikke har bygget meg en familie på egenhånd, så blir gutta rundt meg veldig viktige. Du har han jeg kan sende den enkle meldingen «Gå tur?» til, så er vi ute og sprader i gatene maks et par timer etterpå. Også har du han jeg jogger ukentlig med hvor praten er minst like betydningsfull som stegene vi løper. I tillegg har du de kameratene som har begynt å bygge flokk på egenhånd, hvor de slipper meg til gjennom å bli kjent med kjærestene og ungene. Det er fint å kjenne på den tilliten de gir. Ingenting av dette tar jeg for gitt.

Begynnelsen på å få som det som jeg beskriver over er å åpne seg for et annet menneske. Tørre å satse på noen. Samtalen kan føles rar og langt unna perfekt i begynnelsen, uavhengig av om du er godt kjent med personen fra før eller ikke. Men om du ikke gir opp kan det ende med at dere begge får et sterkt vennskap ut av det.