Bipolaritet gjør meg ikke til et usikkert kort. Del 1: Onkel-rollen

Bipolar av Stig Mass Andersen Skriv en kommentar

På grunn av min offentlige formidling rundt bipolaritet kan jeg oppleve at mennesker tror jeg er ustabil og et usikkert kort. Da er det bra å vite at de jeg har rundt meg ikke har den oppfattelsen.

Under sist innleggelse hadde jeg fått det for meg at søsteren min ikke kom til å stole på meg nok til å få møte ungene hennes med det samme. Det var en vond tanke for jeg er så glad i de to små. Gutten hennes var fortsatt bare noen måneder på den tiden, og jeg møtte dem i restauranten på sykehuset sammen med bestemoren. Så gikk søsteren min på toalettet og like etterpå begynner den lille babyen å gråte. Helt instinktivt gjorde jeg det som falt meg naturlig, løftet ham opp og la ham inntil brystkassen min. Han sluttet å gråte med det samme. Så rant det noen gledestårer nedover kinnene mine fordi jeg forsto at jeg skulle få lov til å være der som før.

«Nei, det må du ikke tenke,» sa søsteren min da jeg fortalte om de tankene jeg hadde hatt angående å ikke få se ungene like mye. «Du er jo en så fin onkel at det selvfølgelig aldri har vært aktuelt,» sa hun også. Det gjorde godt å høre henne si det. Mange skriver mye rart på nett om mennesker med diagnoser. Derfor har jeg blitt vant til tanken på at folk offentlig kan se på meg som en ustabil og gal. Det er et image jeg noen ganger underbygger selv med Bipolar Superstar kunstnerisk. Slikt kan jeg takle lettere så lenge jeg vet at mine nærmeste ser på meg som en de kan stole på. De gangene jeg har tvilt på det har vært smertefulle. Familie og venner betyr så mye for meg.

Ingen kan ha tillit til en som meg

«Du kan vel ikke planlegge noe om tre måneder du da?» I desember var jeg på en større julemiddag og kom i prat med ei som jobbet i psykiatrien, som stilte meg det spørsmålet da det kom frem at jeg var bipolar. Jeg blir satt ut de gangene jeg får slike spørsmål fordi de underbygger den oppfattelsen jeg er redd for at folk har. Det fristet å liste opp alle avtalene jeg har holdt. Jeg kunne fortalt henne at jeg er yrkesskadet fra å drive noe med det fargerike navnet Bipolar Superstar, som gjør at jeg er vanvittig opptatt av å holde avtaler, at jeg skrev en bok og i løpet av to år med frister frem og tilbake alltid leverte presist. Eller at jeg riktignok måtte avlyse to konserter vi skulle ha på samme dag som følge av forrige innleggelse, men overholdt alle de andre åtte og i tillegg var musikkleder på leir like etterpå. Men jeg droppet det. Kjente heller på det kjipe i å nok en gang bli vurdert som en som ingen kunne ha tillit til.

Viktig voksenrolle

Men da er det godt å bli møtt slik jeg ble på nyttårsaften hos søsteren min. Den lille niesen sto klar til å løpe ut for å se mamma tenne opp noen raketter. Da moren gikk frem for å tenne raketten tok jenta tak i hånden min. Det var første gang hun fikk se fyrverkeri ute og da var det godt å ha en trygg onkel ved siden av seg. Det å få være den onkelen er umåtelig viktig for meg som ikke har barn selv. Kanskje også fordi jeg i blant kan oppleve at noen ikke forstår hvordan jeg er som person. Det er ikke mye som gir mer mening enn å få lov til å ha en så viktig voksenrolle. Jeg er også bevisst på å aldri bryte en avtale med den lille ungen. Om det er noe jeg har lært så er det at unger er ekstra opptatt av at det de har blitt lovet holdes. I de avtalene kan jeg virkelig kjenne på at jeg ikke er et usikkert kort. I slike stunder er det akkurat det samme hva folk som ikke kjenner meg tenker.